Pressing av film

Det som skjer når man presser film er at man undereksponerer og overfremkaller filmen. Når man overfremkaller filmen (øker fremkallingstiden) vil man øke kontrasten og man vil også få en beskjeden økning i filmens reelle følsomhet. Denne følsomhetsøkningen er i motsetning til hva mange tror meget beskjeden. Det vil som regel utgjøre ca 1/3 trinn. Ett trinn gir en dobling av ASA-verdien.

Vi kan ta et eksempel hvor vi presser filmen 2 trinn, dvs en 400 ASA film eksponeres etter 1600 ASA. Hvis vi tenker oss en toneskala fra hvitt til svart så vil de lyse tonene havne der hvor mellomtonene ville vært på en normaleksponert film, mellomtonene vil havne der hvor skyggedetaljene var og de fleste skyggedetaljene vil ikke komme med. Med andre ord, den delen av filmens svertning som normalt skal gi høylysdetaljene er ikke tatt i bruk. Det er derfor vi øker fremkallingtiden og dermed kontrasten. Resultatet er at vi får et negativ som lar seg kopiere uten for store problemer. Men det som også er klart er at vi mister skyggedetaljer. Vi vil også få høy kontrast i de lyse detaljene i motivet, med andre ord meget god høylysseparasjon. Grunnen til det er at mange filmer separerer kraftigere i mellomtonene (hvor høylysene nå har havnet) enn i høylysene. En presset film vil altså bli en film med separasjonskategori III (god høylysseparasjon, (begrepene er forklart i en artikkel under s/hv fotopapir.)). Dette gjelder ikke hvis man måler lyset feil slik at filmen blir normaleksponert eller overeksponert. Er filmen normaleksponert vil man få høy kontrast og noe redusert høylysseparasjon, og er filmen overeksponert vil man kunne få tette negativ med dårlig høylysseparasjon, unødvendig grovt korn og dårlig skarphet.

Ønsker man å utnytte filmens følsomhet optilmalt bør man velge den fremkalleren som gir høyest reell følsomhet. Se våre fremkallertabeller.